Partnerskap

13.10.2014 // Sikkerhet gjennom samarbeid er en av NATOs tre kjerneoppgaver, og har bidratt til stabilitet og fred i Europa etter den kalde krigen. Tanken er at Alliansen påvirkes av og selv virker inn på den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen også utenfor Alliansens grenser. Gjennom samarbeid med relevante nasjoner og internasjonale aktører vil NATO kunne bidra til styrkingen av internasjonal sikkerhet. I dag samarbeider alliansen med nærmere 50 land fra fire kontinenter. Partnerskapene omfatter alt fra sikkerhetssektorreform og demokratisk kontroll med væpnede styrker til sivil beredskap og vitenskapelig samarbeid. Partnere har også gradvis blitt viktige bidragsytere til alliansens operasjoner.

Kimen til NATOs partnerskap ble sådd under toppmøtet i London i 1990. Året etter fremla Alliansen sitt nye strategiske konsept som satte dialog, partnerskap og felles sikkerhetsutfordringer på agendaen. Dette ledet til etableringen av et eget møteforum med partnere, North Atlantic Cooperation Council (NACC), og etableringen av Partnerskap for fred (Partnership for Peace - PfP) som er et program for praktisk samarbeid med individuelle partnerland. I 1997 avløste det Euroatlantiske partnerskapsrådet (Euro-Atlantic Partnership Council - EAPC) NACC.

EAPC består av allierte, europeiske og sentralasiatiske land. Antall medlemmer har med årene endret seg etter hvert som flere av landene har blitt medlem av Alliansen. Det euroatlantiske partnerskapet dreier seg ikke kun om praktisk samarbeid, det innebærer også forpliktelser knyttet til viktige verdier som respekt for internasjonal lov, FNs menneskerettighetserklæring, erklæringer og avtaler knyttet til nedrustning og våpenkontroll samt å avstå fra trusler og maktbruk mot andre stater og søke fredelige løsninger på uoverensstemmelser.

Siden 1994 har Alliansen gradvis også etablert en lang rekke partnerskap utenfor det euroatlantiske området. I 1994 ble Middelhavsdialogen (MD) etablert, basert på at sikkerheten i Europa også er nært knyttet til sikkerhet og stabilitet i Midtøsten. I 2004 ble Istanbul Cooperation Initiative (ICI) lansert med det for øye å kunne bidra til en bredere regional sikkerhet i Midtøsten. De senere år har Alliansen samarbeidet tett med flere land i Asia og Latin-Amerika gjennom operasjonen i Afghanistan. Disse landene kalles ofte «globale» eller «operasjonelle partnere».

Etter at strategisk konsept i 2010 gjorde sikkerhet gjennom samarbeid til en av Alliansens kjerneoppgaver, vedtok NATO i 2011 en ny partnerskapspolicy. Denne åpner for at også partnere utenfor det euroatlantiske området kan inngå et strukturert og tett partnerskap med Alliansen av den typen som tidligere var forbeholdt PfP-landene. Policyen skal også bidra til å fordype politisk dialog med enkeltland og grupper av land. NATO vedtok i 2011 også et nytt politisk-militært rammeverk (PMF) for partneres deltakelse i operasjoner. Rammeverket gir bidragsytere til NATO-operasjoner adgang til aktiv deltakelse i utforming av vedtak knyttet til operasjonene.

Partnersamarbeidet bygger ellers i hovedsak på viktige prioriterte områder som dialog og konsultasjoner, kapasitetsbygging og styrking av muligheten til å operere sammen, samt støtte til reformarbeid. Landene utarbeider enten individuelle samarbeidsprogram (Individual Partnership Cooperation Program - IPCP) eller individuelle handlingsplaner (Individual Partnership Action Plan – IPAP) dersom de ønsker å skreddersy samarbeidet ytterligere. Partnerlandene kan også delta i en prosess for å øke deres evne til å delta i NATO-ledede øvelser, treningsaktiviteter og operasjoner (Planning and Review Process – PARP). Det forventes at partnere i hovedsak finansierer egen deltakelse i de ulike programmene, men det finnes også ulike støtteordninger.

NATOs partnerskapspolitikk er en suksesshistorie som i tillegg til å bidra til økt sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området også har vært inngangsporten for 12 av Alliansens medlemsland. Alliansen har gjentatte ganger slått fast at NATOs dør stør åpen for alle europeiske demokratier som ønsker å ta del i forpliktelsene og verdifellesskapet som binder medlemslandene sammen. Det grunnleggende prinsippet om at enhver selvstendig stat må stå fritt til å velge sin egen framtid vektlegges. Fire partnere er fortsatt i en prosess med mål om NATO-medlemskap (Bosnia-Hercegovina, Georgia, Makedonia og Montenegro). Et ledd i denne prosessen er Alliansens utarbeidelse av en handlingsplan for forberedelse til medlemskap (Membership Action Plan – MAP). Makedonia og Montenegro har MAP, mens arbeid fortsatt gjenstår før Bosnia-Hercegovina og Georgia kan få innvilget tilsvarende status. Søkerland som har fått innvilget MAP utarbeider et årlig nasjonalt program (Annual National Program – ANP). Programmet inneholder blant annet særskilt informasjon om status og oppnådd framgang. Det er ulike årsaker til at det fortsatt gjenstår en del arbeid før invitasjon om medlemskap kan gis til hver av de fire søkerlandene. Det hersker imidlertid ingen tvil om at Alliansen står ved de avtaler og forpliktelser som man har vedtatt.

I dag er det vanskelig å skulle se for seg en NATO-operasjon uten deltakelse fra partnere. ISAF-operasjonen har bidratt til en klar heving av nivået på det militære samvirket (interoperabilitet) mellom allierte og partnere. I forberedelsene til avslutningen av ISAF var det vært viktig for Alliansen å se på måter for å bevare eller ytterligere heve nivået på det militære samvirke med tanke å være best mulig forberedt for hva som måtte komme i framtiden. Under toppmøtet i Wales ble derfor et initiativ (Interoperability Initiative) lansert for å bidra til fortsatt interesse fra partnere om å vedlikeholde og videreutvikle sitt militære samvirke med Alliansen.

Som et ledd i Alliansens samlede bidrag til økt internasjonal sikkerhet og stabilitet inklusiv konfliktforebyggende virksomhet, ble det under toppmøtet i Wales også lansert et initiativ for å bidra til oppbygging av forsvars- og sikkerhetskapasiteter hos partnere (Defence and Related Security Capacity Initiative). Initiativet bygger på NATOs kunnskap og ekspertise innen støtte, rådgivning og assistanse, for å bidra til økt stabilitet uten å bruk av styrker. Bidrag fra Alliansen vil basere seg på anmodning fra partnere. Foreløpig er det etter interesse fra partnere besluttet å gi slik støtte til Georgia, Moldova og Jordan. NATO har allerede tilbudt tilsvarende støtte til Libya, men gitt sikkerhetssituasjonen i landet har det foreløpig ikke vært mulig å gjennomføre denne. Slike oppdrag vil bli koordinert med andre aktører som FN, EU og OSSE.


Source: NORDEL   |   Bookmark and Share