Samarbeidet i NATO

Photo: FMS Torgeir Haugaard.Photo: FMS Torgeir Haugaard

NATO ble etablert i 1949 og er både en militærallianse og et sentralt forum for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom allierte og Alliansens partnerland. Norge har vært medlem siden Alliansen ble etablert, og NATO-medlemskapet forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. NATO skal garantere medlemmenes sikkerhet, frihet og uavhengighet, samt fremme deres demokratiske verdier og institusjoner. Alliansen består i dag av 28 medlemsland. NATOs råd er organisasjonens øverste beslutningstakende myndighet. Rådet ledes av NATOs generalsekretær.

Washington-traktaten fra 1949 og det strategiske konseptet vedtatt under toppmøtet i Lisboa i november 2010 er Alliansens viktigste grunnlagsdokumenter. Solidariteten allierte imellom, slik den er nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5, er selve kjernen i samarbeidet. NATOs verdigrunnlag og forankringen i FN-charteret ligger fast.

Alliansens hovedoppgaver slik de fremkommer i strategisk konsept er:

  • Kollektivt forsvar
  • Krisehåndtering
  • Sikkerhet gjennom samarbeid

Etter avslutningen av den kalde krigen har alliansen gått fra å være en transatlantisk organisasjon til å bli en global sikkerhetspolitisk aktør. I samme periode har Alliansen blitt utvidet med 12 nye medlemmer fra det tidligere Sentral- og Øst-Europa. Første utvidelse østover skjedde i 1999 da Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer. I april 2004 ble NATO utvidet med ytterligere syv land (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia). Den siste utvidelsen skjedde i april 2009 da Albania og Kroatia ble medlemmer. Fire land har i dag som ambisjon å bli medlemmer av alliansen (Bosnia-Herzegovina, Georgia, Makedonia og Montenegro).

Jens Stoltenberg tok over som NATOs generalsekretær 1. oktober 2014 etter danske Anders Fogh Rasmussen.

Kollektivt forsvar

Artikkel 5 slår fast at angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Medlemslandenes gjensidige forpliktelse til å forsvare hverandre mot ethvert angrep ligger fast. Den avskrekkende faktoren basert på en passende blanding av nukleære og konvensjonelle kapabiliteter fortsetter å være et kjerneelement i den overordnede strategien. Kollektivt forsvar innebærer at alle medlemslandene har forpliktet seg til å stille med nødvendige kapabiliteter og ressurser for å forsvare alliansens territorium. I dagens komplekse sikkerhetsbilde kan trusler og angrep både være av konvensjonell karakter, og i form av såkalte globale sikkerhetsutfordringer slik som digitale angrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen og internasjonal terrorisme. Asymmetrisk eller hybrid krigføring er et annet eksempel på trusler om krever en annen måte å respondere på enn den mer klassiske måten å forsvare seg på.

Russlands militære intervensjon og ulovlige annektering av Krim med etterfølgende russiskstøttede krigshandlinger i Øst-Ukraina har rokket ved den sikkerhetsarkitekturen som ble bygget opp i Europa etter den kalde krigen, og utgjør en alvorlig trussel mot euroatlantisk sikkerhet. Urolighetene har bidratt til at Alliansen etter mange år i operasjoner også utenfor eget område, igjen ønsker å styrke egen sikkerhet. Dette innebærer økt fokus på kollektivt forsvar, innføring av tiltak som styrker Alliansen, ny vekt på beredskapsplaner og fokus på øvelser og trening. Det forventes at alle allierte stiller opp og bidrar til gjennomføringen av disse tiltakene.

Krisehåndtering

Siden midten av 1990-tallet har alliansen engasjert seg stadig sterkere i krisehåndtering, først og fremst på Balkan. NATO leder operasjonen i Kosovo (KFOR) og ledet også operasjonen i Bosnia-Hercegovina (SFOR) frem til desember 2004 da EU (EUFOR) overtok ansvaret. NATO har også vært engasjert i andre land i regionen for å fremme stabilitet og regionalt samarbeid. I mars 2011 igangsatte NATO operasjonen Unified Protector for å håndheve flyforbudssonen over Libya og beskytte sivile i borgerkrigen i landet. Operasjonen som var basert på en FN Sikkerhetsrådsresolusjonene 1970 og 1973 ble avsluttet 31. oktober samme år.

Opprinnelig opprettet for å eskortere leveranser for Verdens Matvareprogram utenfor kysten av Somalia i 2008, er i dag operasjon Ocean Shield NATOs eneste antipiratoperasjon. Takket være blant annet tiltak i skipsnæringen og nærværet av internasjonale fartøyer, har sikkerhetssituasjonen i Det indiske hav bedret seg betraktelig. Imidlertid må løsningen på piratproblemet finnes på land. Operasjonen er nylig besluttet forlenget til utløpet av 2016.

Etter terroranslagene mot USA 11. september 2001 stod kampen mot internasjonal terrorisme og faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen sentralt i Alliansens arbeid. Dette medførte en omfattende omforming av Alliansen, herunder en omlegging av dens militære forsvarsevne. I august 2003 tok NATO over ledelsen av den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan, ISAF. Dette var første gang Alliansen engasjerte seg militært utenfor Europa. Også den maritime operasjonen Active Endeavour ble opprettet i kjølvannet av 11. september 2001, og er NATOs eneste artikkel 5-operasjon.

ISAF-operasjonen avsluttes innen utgangen av 2014. NATOs og Norges militære innsats har de senere år, og i stadig økende grad, vært rettet inn mot å bistå afghanske sikkerhetsstyrker til selv å kunne håndtere situasjonen. NATO tar sikte på å opprette en ny operasjon i Afghanistan etter 2014. Dette vil være en helt annen type operasjon enn ISAF-operasjonen. Operasjon «Resolute Support» vil fokusere på rådgivning, opplæring og støtte av ledelsesnivået til afghanske sikkerhetsstyrker (ANSF) og sentrale institusjoner. Denne operasjonen vil ha et betydelig mindre i omfang enn ISAF-operasjonen.

I juli 2004 opprettet NATO en treningsmisjon i Irak (NTM-I) som skulle bistå i opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker etter demokratiske prinsipper. NTM-I ble formelt avsluttet ved utgangen av 2012. Samarbeidet med Irak har etter den tid hatt fokus på områder som inngår i partnersamarbeidsavtalen som Irak har med NATO. Den bekymringsfulle sikkerhetsutviklingen i Irak den siste tiden og den trussel denne utgjør både for regionen, men også for Alliansen, (blant annet gjennom de dramatiske humanitære konsekvensene,) bidro til at NATO under toppmøtet i Wales vedtok å bistå Irak med å koordinere støtte, vurdere kapasitetsbyggingstiltak og styrke informasjonsutveksling relatert til hjemvendte fremmedkrigere.

Samarbeid med partnerland

NATO har i dag et omfattende partnersamarbeid med nærmere 50 land fra fire kontinenter. Partnerskapet omfatter alt fra sikkerhetssektorreform og demokratisk kontroll med væpnede stryker til sivil beredskap og vitenskapelig samarbeid. Partnere har også gradvis blitt viktige bidragsytere til Alliansens operasjoner. Formålet med samarbeidet er å bidra til stabilitet og sikkerhet i hele det euroatlantiske området. Fordi samarbeidslandene er svært ulike, forsøker NATO i størst mulig grad å tilpasse samarbeidet til det enkelte land.


Bookmark and Share